Familien min

At familien er viktig for dei aller fleste er ikkje noko nytt, men eg har likevel lyst å skrive om dette, at familien er viktig. Når alt kjem til alt er det familien som er nærast. Det er familien din som er aller mest glad i deg, som kjenner deg best, på godt og vondt. Sjølvsagt er mange familiar meir eller mindre dysfunksjonelle, og eg trur at alle familiar har sitt, og då spesielt sett utanfrå. Min familie har også sitt, det er klart, men eg er glade i alle saman, set pris på å vere saman, og meir og meir ettersom åra går. Når eg er på Geilo slappar eg totalt av, kanskje for mykje. Der er full servering med felles måltid,(hjelper jo til sjølvsagt), lange kaffistunder, med kake og ein god prat, turar både til sentrum og andre stader, det er berre å dra inn fjellufta i store drag. Når eg er i sentrum er det alltid litt handel, er jo så godt å ha gode konsulentar, og det er berre å velje ulike alt ettersom. I sommar var det Anne Mari og Charlie som hjelpte meg med solbriller, og mamma som var støtte på sportsbutikkane.

Eg er ein av fem søsken, og med partnarar og barn, inkludert mamma og pappa er talet no tjue. Tjue stk. stor og små, i sommar under eit tak på Geilo. Stemninga kan lett bli hektisk med ni barn og elleve vaksne, men for ei fryd. Det var full rulle med ativitetar, leik og mat; hektisk men moro. Søskenbarna har berre så mykje glede av kvarandre, det er kjekt å sjå. Håper at dei får det like kjekt saman framover. Det må det i alle fall leggast til rette for når dei bur så spredt, på vest, sør og austlandet, og kanskje i Göteborg etterkvart.

Vi har allerede snakka om neste stor-treff, kanskje det blir neste sommar i Hokksund, kanskje det blir før. Det er berre å lade opp.