Eg kjenner at det er vanskelig å glede seg over det som er godt i livet. Eg får dårlig samvittighet av å le. Statusoppdateringar på facebook som ikkje handlar om dette blir patetisk, og ikkje oppdaterer eg statusen min sjølv fordi ord blir så fattige.
Men, eg ler og gleder meg over det gode i livet, når eg i korte og lenger perioder gløymer det som har skjedd. Når ein vakker solnedgang lyser opp himmelen etter ein fantastisk dag på fjellet, i gode samtalar over ein kaffi eller eit glas vin, når eg får vere saman med ungane mine igjen etter 2v. med faren. Då kjenner eg at livet er godt, at livet er verdifullt. Den beste måten å heidre livet på er å leve det, for dei som kan.
Tankane mine er no mest hos dei som har mista nokon av sine kjære, og hos dei som fekk så altfor korte liv. Eg trur på eit liv etter døden, og at det blir godt.
Du skrive så fint.. sette ord på det eg föle og. Ord blir altfor fattige etter en sånn tragedie. Vi får vere takknemlige for det vi har og pröve å tenke etter at når vi vil klage så e det alltid alltid nåkken som har det verre. Klem Anne Mari
SvarSlett