Om å skrive blogg

Dagbok har eg ikkje skrive sidan eg gjekk på ungdomsskulen, og dette er kanskje litt i same leia. Det einaste skilnaden er vel at andre kan lese i dagboka mi no. Før var dagboka mi hemmeleg, men det som stod der vart ofte delt med venninnene, helst ei om gongen. Eg trur kanskje det er dit eg vil, dele tankar om litt av kvart, for dei som har lyst til å følgje meg.

mandag 18. juli 2011

Sommarlektyre

Å lese bøker er viktig for meg, og til sommaren har det som oftast samla seg ein bunke, og i tillegg ei rekke med titlar som eg kunne ha tenkt meg å lese. Likevel er sommarens leseoppleving ei bok som eigentleg berre dukka opp (fra glemselen) då eg i ferieplanleggingsmodus slentra rundt på Amfi for å handle solkrem, badehandklede og ei pocketbok eller to til turen. Kanskje også fordi den av ulike grunnar har dukka opp i samtalar i det siste.

Den var så tjukk at den kunne halde heile turen, og serien hadde eg lest, så langt den var skriven då, på vidaregåande, eller der omkring. Sidan hadde eg gløymt heile greia, kanskje etter i iver av å lese meir høgverdig litteratur, eller i bokvakumet i den tida eg var småbarnsmor eller ein plass midt i mellom. Den boka eg tok med meg på tur var nemleg skriven i 2002, og er den 5. boka i serien "Jordens barn", skriven av Jean M. Auel. "Klippehulens folk" er på rundt 880 sider, og i Hellas hadde eg jamnt følge av steinalderjenta/dama Ayla, og hennar tilkomne Jondalar.

Gjensynet med Ayla var gledelig, og sjølv om boka kanskje er litt vel lett og kjærleiken kanskje er litt vel vakker, og å "dele gleder" kunne vore henta ut av erotiske noveller i "VI MENN". Handlinga utspeler seg i steinalderen, då menneska levde side om side med Cro Magnon. Her er det konflikter å ta av, og det blir det,  men også mykje steinalderkunnskap som er interessant å grave seg ned i. Jean M. Auel har heller ikkje slurva med å setje seg inn i tida. Ho vert faktisk nytta av universiete, bibiotek og museer over heile USA, som det står bakpå boka.

Ayla og Jondalar blir via på sommarmøtet, og begge er blendande vakre, og dei elskar kvarandre så det gjer vondt. Klisje? Ja, men det er vakkert, og det skjer sikkert i virkligheten også, i alle fall i bøker på ferie i Hellas. Og ein må vel vere ganske hardhjerta for å ikkje hengi seg til slikt iblant.

Spørsmålet no er om eg skal spare siste bok: "De hellige hulers land" til neste sommar, eller om den skal komme øverst i bunken over bøker eg skal lese.

1 kommentar:

  1. Eg stemme på överst! No e du jo inne i den og handlinga er fersk i hukommelsen. Les les les! Og eg glede meg til å höre om ferien.
    Klem Anne Mari

    SvarSlett